Jeg ønsker å kaste ut noen brannfakler med dette innlegget. Det er på høy tid å kutte ut strafferabatt for seriekriminelle.Heller bør vi se over dammen og begynne å praktisere skjerpende straff for mennesker som gjentatte ganger dømmes for kriminelle handlinger. (Jf. The California Three-Strike initiative).
Norge bør innføre et lignende system, slik at gjentakelsesfaren for en kriminell handling reduseres kraftig. Og det gjelder kun der man får betinget/ubetinget fengselsdom.
Tidligere straff + ny straff = tid du skal sone i fengsel.
Vi kan jo starte med kriminelle som blir dømt for en kriminell handling. De fleste mener at de bør få en viss form for straff. Jeg mener de bør få en straff som kan bidra til å forhindre gjentakelse for kriminelle handlinger. Tidligere dom bør følge den dømte ved gjentakelse av kriminelle handlinger.
Eks.
- a.La oss si du har voldtar og blir dømt for det.
Da får du en viss straff, la oss hypotetisk si 5 år.
(Selv om jeg i prinsippet er for mye lengre soningstraff enn dette.)
- b. Du slipper ut og begår en ny voldtekt.
Da bør du få 5 år (hypotetisk) + straffelengden fra forrige kriminelle handling, siden du ikke lærte noe fra forrige gang.
Det vil si en total straff på 10 år.
(5+5=10 år soning eller a+b= 10)
- c. Gjør du det en gang til, så må du sone tidligere straff + ny straff.Da blir det la oss hypotetisk si 5 år + 10 år for at du ikke har lært av dine handlinger fra tidligere straff.
( 5+10 = 15 år eller (a+b)+ c = 15) - d. Slik kan man da fortsette å gi straffer som monner og som folk flest vil frykte. Har du tidligere blitt dømt og sonet 21 år og du gjør noe alvorlig igjen får du 21 år + ny straff.
Volden har blitt råere de senere årene. Kommandoran, skuddveksling mellom gjenger, voldtekter og blind vold etc. De kriminelle frykter ikke loven lenger.
Dette har medført til at det er utrygt å ferdes ute i samfunnet. Spesielt voldtekssakene sjokkerer meg med hensyn til at kvinnene ikke kan bevege seg fritt og trygt på visse områder i Oslo.
Vi kan ikke ha det slik? Kan vi?
"Ja snakk med gjerningsmannen, be han love å aldri gjøre det mer"
Det virker på meg (som på de fleste) at det er alltid er den dømte som skal skånes. Dersom den dømte gjør en kriminell handling når "han" kommer ut, så er det systemet rundt han som har feilet og ikke gjerningsmannen.
I noen tilfeller må prinsippet om at "action speaks louder then words" gjelde. Vi kan ikke hele tiden være naive og tro at godsnakk vil forhindre en kriminell til å begå kriminelle handlinger.
Folk må også slutte å kritisere domstolene for lave straffer og for at folk ikke blir satt i varetekt. Domstolene følger kun lovverket og det er loven og politikerene som skal kritiseres.
For mennesker som dømmes til psykiatrisk behandling bør ikke slippe ut i samfunnet etter 3 år for kriminelle handlinger som ellers gir 15 års fengsel.
Mennesker skal få medisinsk hjelp, men blir man frisk så bør man sone for å ha voldt en annen person skade. Ellers blir det jo offeret som blir skadelidende. Om du f.eks. dreper et annet menneske og du er syk i gjerningsøyeblikket bør du bli dømt på lik linje med alle andre. Men fagfolk bør vurdere hvor du skal sone, på en anstalt eller i fengsel. Blir du såkalt "frisk" under soning på anstalt bør du forflyttes til fengsel og sone resten av dommen der.
1 kommentar In " STRAFF FOR KRIMINELL HANDLING "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
mars 8th 2007 at 10:56 am
Helt siden Immanuel Kant har det vært vanlig å skille mellom verden slik den er og verden slik vi forstår den. Mennesker har ikke direkte kunnskap om verden, men må fortolke den. Vår oppfatning av verden er preget gjennom den “linsen” vi ser gjennom. Slik er det også med handlinger. Èn og samme hendling kan tillegges forskjellige meninger. Å forstå verden er ikke enkelt matematikk. Det er heller ikke jus. Det er ikke slik at en kan legge sammen to og to for så å sitte igjen med den rettferdige løsningen. Hvilke løsninger som er rettferdige avhenger av forståelse. Fokuserer man på selve ugjerningen kan det være rettferdig at den bør gjengjeldes. Jo grusommere handlingen er, dess strengere straff blir fortjent. Fokuserer man, i tillegg til handlingen, også på personen som har begått denne handlingen stiller ting seg lit annerledes. Matematikk er ikke løsningen.
La oss ta en titt på Canada: I de senere år har en FN rapport rangert Canada som det beste sted i verden å bo i. Rapporten blir oppdatert hvert år og vurderer livskvaliteten i 174 land ved hjelp av mer enn 200 indikatorer for ytelse og service. Kanada fikk spesielt høye karakterer for tilgang til utdanning, høy levealder (p.g.a. altomfattende helsesystem), lave tall for kriminalitet og vold. Dessuten har Canadas største byer, Vancouver, Toronto og Montreal blitt anerkjent som byer av verdensklasse å bo og arbeide i fordi de er rene og sikre, og for sine kulturelle aktiviteter og attraktive livsstil. Nesten alle etniske grupper finnes i Canada. Derfor er de fleste matvarer og fritidsaktiviteter forbundet med spesielle kulturer tilgjengelige i Canada. Klubber og foreninger som representerer mange forskjellige etniske bakgrunner er også lett å finne. Internasjonale studentrådgivere ved skolene kan hjelpe studenter med å komme i kontakt med slike grupper.
Hva er Canada-Koden? Sosial opplæring og bruk av konstruktive konfliktrådprosesser. Fattigdom og et liv på bunnen av den sosiale rangstigen stimulerer til kriminalitet. Ettersom et mål på vellykkethet i dette samfunnet er evnen til å anskaffe seg materielle goder, er det noen som må bryte loven for å kunne skaffe seg slike goder. Det andre momentet var det som kan kalles stemplingsteorien. At et menneske som i utgangspunktet blir stemplet som kriminell, vanskelig kan annet enn fortsette å være det – og dermed bekrefte omverdenens oppfatning. Vil vi avskaffe disse problemene ved å gi folk arbeid og inntekt? Neppe. Men når lovbrytere behandles i et sosialt læring-perspektiv, at de stimuleres til å endre miljø og finne andre verdier, reduseres derimot kriminaliteten med opptil 30 prosent (ifølge den canadiske professor James Bonta).
Kanskje er ikke alltid strengere straffer løsningen? Burde vi bytte ut den objektive rettferdigheten med en subjektiv rettferdighet hvor rettferdigheten defineres utfra det som partene anser som rettferdig. Enkel matematikk og hevn er ikke alltid, på sikt, den beste løsning.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende